Når en skal avle hunder, må en ha klart for seg hva slags hunder en ønsker, og prioritere deretter. Som ellers i livet kan en fort komme til å ønske seg ”alt”, men det fører ofte ikke til framgang på noen områder. Vel er det moro å ha en vakker hund, men om eksteriør får for mye av oppmerksomheten, så oppnår vi mindre framgang på jaktegenskaper. Slik er det bare.

Det er jaktbikkjer vi vil ha, sunne og friske sådanne. Derfor vektlegger avlsrådet følgende egenskaper i en klart, prioritert rekkefølge:

*

Helse

*

Jaktegenskaper

*

Gemytt

*

Eksteriør

Det fins ingen individer som ikke har negative anlegg. Blant de 30 til 40 000 genene som en antar en hund har, vil det alltid være gener som disponerer for for eksempel sykdom. Derfor er det av største viktighet at ingen hunder blir anvendt for mye i avelen, uansett hvor god den måtte være.

Avlsrådet følger bl.a. disse retningslinjene for vårt avlsprogram:

*

Ingen tisper skal ha flere enn tre kull. Men for å få anbefaling tredje gangen, må tispa ha jaktpremierte avkom.

 

*

Vi etterstreber mest mulig utavel, og krever at stamtavla med 30 hunder skal bestå av 30 forskjellige individer.

 

*

Omparing tillates ikke, uansett om tidligere kull har vært aldri så vellykket.

 

*

Hannhunder skal ha minimum 1. ÅP på prøve, og minimum 2. premie på utstilling for å anvendes i avl. Dersom en hannhund er svært ung, og en kan forvente mer premiering senere, kan den anvendes med ”bare” en 2. ÅP på prøve. Ingen hannhund bør i dagens situasjon ha mer enn ca. 50 avkom.

 

*

Tisper skal være jaktpremiert, og ha minimum 2. premie på utstilling for å anbefales i avl.

 

*

Hunder som har gjennomsnittsverdi mindre enn 3 for målbruk i fot eller tap anbefales ikke.

 

*

Epilepsi:  For at vi skal anbefale en paring krever vi at verken hannhunden eller tispa har halvsøsken, helsøsken eller avkom med epilepsi, og selvfølgelig at ingen av dyra selv har lidelsen. Vi godkjenner en paring dersom enten tispa eller hannhunden har halvsøsken med epilepsi, men bare dersom tispe-eieren selv har sterke ønsker om å foreta paringen.

 

 

KOMMENTARER:

HELSE

Hamiltonstøveren har god helse. Svenske forsikringsselskaper rapporterer at det er få skadeerstatninger som blir utbetalt som følge av sykdom på rasen. Derfor er hamiltonstøveren i billigste kategori å forsikre. Det fins for eksempel andre harehundraser som p.g.a. skadeomfang er dyrere å forsikre. Når det er sagt, så må vi bare erkjenne at vi også i hamiltonstøveren har arvelige lidelser som krever oppmerksomhet. Epilepsi er én, men etter 10-15 år med relativt strenge avlsrestriksjoner (se over) har lidelsen blitt en sjeldenhet. Men siden denne lidelsen antas å ha en reccesiv nedarving, kan arveanlegget ligge skjult, og derfor beholder vi restriksjonene på dette området.

Hofteleddsdysplasi (HD) har hatt en økning de siste årene, spesielt i rasens hjemland, Sverige. Det har sammenheng med den nye avlesningsmetoden som ble tatt i felles bruk i Norden fra år 2000. I så godt som  alle jakthundraser øker forekomsten. Det til tross for at det utelukkende har blitt avlet på HD-frie hunder de siste 20 årene. Svenska Stövarklubben har hatt sterke innvendinger mot den nye avlesningsmetoden, og har fra 1. jan. 2002 fått tillatelse til å gå tilbake til den gamle avlesningsmetoden. Alle hunder som var avlest i 2000 og 2001 ble lest om igjen. På schillerstøver resulterte det i at 30 % av de som først fikk grad C (svak HD), ble frirøntget ved omlesningen. Det samme har skjedd med hamiltonstøveren. Dermed er det nå forskjellige avlesningsmetoder i Sverige og Norge, med den forvirring det skaper.  Hvis vi nå bruker en hund som har fått utan anmärkning (Ua.), dvs. fri, så vet vi ikke om den hadde fått f.eks. Grad C i Norge. Alle innser at dette er et totalt ubrukelig system. I Finland er de betydelig mer avslappet til HD. Der stenger de bare hunder med sterk HD helt ute fra avl. Ansvarlige i Finske Støverklubben mener å ha erfart at hunder med svak eller middels HD sjelden eller aldri blir halte eller stive.

Undersøkelser også vi har foretatt, riktignok i liten skala til nå, viser det samme. Hunder med svak og middels HD har ikke  noen redusert yteevne som jakthunder. Så lenge hundene duger til det de skal, nemlig å jage, mener vi at "teoretiske problemer" ikke kan styre avlen. Derfor setter vi nå ingen avlssperre på hunder med svak HD. 

Forøvrig kan vi nevne at temaet er oppe til diskusjon i alle raser, og  Forbundet har nedsatt en komité som skal komme med en ny vurdering som vil bli offentliggjort våren 03. 

 

JAKTEGENSKAPER

Vi er meget godt fornøyd med at hamiltonstøveren for fjerde året på rad er den av de langbeinte og store rasene - store, i betydningen mest utbredte - som tar flest premier i forhold til antall starter. (Se sida ”Hvorfor hamiltonstøver” annet sted på hjemmesida.)

 

GEMYTT

Hamiltonstøveren har et robust og nervesterkt gemytt. Det er svært sjelden at vi ser nervøse og krypende hunder. Vi har ved noen få anledninger fått melding om individer som har blitt vel selvhevdende. Men den gjennomsnittlige hamiltonstøveren er føyelig, snill, rolig og vennlig overfor barn.

 

EKSTERIØR

Eksteriøret vektlegger vi minst, men det til tross, det er i dag mange flotte hamiltonstøvere. En 2. premie på utstilling er godt nok for gode jakthunder i avl.