Roma som hun kalles i dagligtale, er av eget oppdrett. Og sammen med moderen Anne-Kat. og bestemor Toya hadde hun en fin tid som valp. Hun var med over alt og tydelig nysgjerrig på verdens muligheter, men samtidig trygg med sine gode støttespillere.

Hareskogen og dens fortrefflighet ble hun tidlig gjort kjent med. Ofte i kobbel sammen med bestemor. Mange harer passerte mens mor jaget med stor iver. Hun ble aldri satt på disse losene i lag med Anne-Kat., og fikk heller ikke anledning til å ta over harene.

Jeg hadde en merkelig lyst til å drive henne inn uten peileutstyr og uten annen innblanding en meg selv. Kun vi to skulle det være som regel. Den første losen startet på støkt hare som en tilfeldighet. På tur heim fra hareskogen, sammen med min bedre halvdel Grete, spratt det ut en hare for Roma som var i kobbel. Ei huskestue av en annen verden oppsto før hun fikk dratt av koblet. Og i følge Grete en meget bra los. Hare sett ut i losen og etter et tap ble hun koblet. Jeg var på post for Anne – Kat. og ble konfrontert med begivenheten til stor undring. Kunne det virkelig være så bra som det ble fortalt. Det hører med å bevitne at kona skjønner seg på gode loser. Vel, vel vi får vel se tenkte jeg, Roma var tross alt bare fem måneder.

Vi var vel uten noen ganger uten at det skjedde stort, men som alltid, den vakre dagen kom. Fot med uttak og forbausende bra fortsettelse. Slik gikk nå dagan og første valpesesong var oppløftende. Meget lange losrepriser enkelte dager. Men jeg drev ikke på uten omtanke. Slippene ble alltid forsøkt tilpasset tålegrensa. Man må la unge hunder få være innenfor det som er moro. Det må være glede.

Høsten etter var merkelig på mange måter. Stadig ute uten peileutstyr, og losene var som vanlig litt opp og ned. Gode dager ble til dårlige, alt normalt, men fra oktober måned begynte hun virkelig og bli skremmende jamn. Nesten alle slipp ble til kvalifiserte harejag. Aldri annet enn hare, og jaga ble sjelden dødtap. En kompis var med og lurte seriøst på om jeg ikke skulle stille henne på prøve. Det hadde jeg ikke tenkt på, men ble påmint dette litt senere, å så hoppet vi i det. To ganger første på barmark som resultat. Og merk, ropt inn i full los. Flink? Ja, endelig tenkte jeg, dette er som det skal være.

Neste prøvestart ble elite, men kulde og mye snø gjorde sitt til at den starten først ble siste helga i februar oppi Rana. Kaldt som f.., og mye snø. Men gleden var stor da dette også gikk veien. Dag to var glimrende, et jag som inneholdt det meste. Slike dager varmer tross bitende kulde.

Sesongen 2010/2011 inneholdt alt. Gode jakter, og en hund som fungerte stort sett hver tur. En svensketur ble hedret med svensk jaktchampinat. Dette var noen dager før DM som hun vant, og deltagelse i NM som hu endelig feilet på. Fikk ikke ut hare første dag. Og det er sjelden kost her i gården. Men akk, sånn skal det være. Å spesielt moro for Slipern, han konkurrer alltid mot meg. Alt annet betyr ikke noe, bare han slår ”reven”.

Rasemesterskapet ble lettere, nesten som ”Northugs barneskirenn” å regne, hehe. Kjempeføre spesielt dag to førte til fantastiske resultater på samtlige hunder for øvrig, men Slipern ble ettertrykkelig satt på plass.

På alle disse turene har vi hatt det meget moro. Roma trives, og jeg treffer stadig vekk nye harejaktkompiser. Du verden for en hobby. Har enda ikke opplevd en bortkastet dag i hareskogen.

Bare jeg hadde fått ropt inn det forbaskede dyret inn fra los!